Skip to content

Sterke stemmer

”Sterke stemmer" er en bloggserie initiert av Norges Handikapforbund, der funksjonshemmede menn og kvinner i Afrika og Midtøsten forteller om å trosse fordommer og bryte barrierer i kampen for et selvstendig liv og for styrkede rettigheter for funksjonshemmede. Har du lyst til å bidra til bloggen? Send oss en mail

Yrkesrisiko

9. desember 2012
Mussa Chiawaula

Mussa Chiawaula

Av Mussa Chiwaula

Når jeg ser tilbake på livet mitt som aktivist for funksjonshemmedes rettigheter over de siste 20 årene så er det flere høydepunkter som peker seg ut. Enkelte av dem handler om å bryne seg mot samtlige av landets presidenter siden frigjøringen. Det begynte med Dr. Hastings Kamuzu Banda, fortsatte med Dr. Bakili Muluzi og deretter professor Bingu Wa Mutharika. Det hendte at jeg sa eller gjorde ting de ikke likte og som kunne ha skapt store problemer for meg. Jeg husker tydelig flere av disse hendelsene. Jeg så og ser på dem som en slags yrkesrisiko, men noen av dem kunne ha vært svært farlige for meg. Det er sannsynlig at jeg slapp billig unna bare fordi jeg er funksjonshemmet.

Den første hendelsen fant sted på 80-tallet. Jeg reiste rundt i landet sammen med andre aktivister og mobiliserte, bevisstgjorde og rekrutterte folk til å ta del i kampen for funksjonshemmedes rettigheter. Dette var på den tiden da bevegelsen for funksjonshemmede hadde spredt seg over hele Afrika fra Winnipeg, Canada og Funksjonshemmedes Internasjonale. Bevegelsen hadde også kommet til Malwi. Budskapet derfra var at å leve med en funksjonshemning verken var et medisinsk problem eller et spørsmål om veldedighet. Tvert i mot handlet funksjonshemning om menneskerettigheter og utvikling og at tiden nå var moden for å sørge for at funksjonshemmede fikk en stemme i spørsmål som gjaldt den nasjonale utviklingen.

Budskapet var nytt og uhørt for mange, ikke minst for politikere og ulike yrkesgrupper i Malawi. Disse folkene vurderte fremdeles funksjonshemmede som passive mottakere av veldedighet. Jeg hadde møtt sterke, sinte og verbale funksjonshemmede fra Sør-Afrika og Zimbabwe og lært av dem, så jeg var full av overbevisning om at det var tid for forandring. Afrikanske funksjonshemmede måtte befris fra undertrykkelsen og diskrimineringen, og det var funksjonshemmede selv som skulle sørge for forandringen.

Problemet med en trillebår

Sammen med en del kolleger var det dette budskapet jeg reiste rundt om i Malawi og formidlet til folk. En gang da jeg talte til en stor menneskemengde i Mzuzu, nord i Malawi fikk jeg øye på noen som ble fraktet til møtet i en trillebår. Det var aller første gang jeg hadde sett noe slikt. Jeg sa til publikum at dette var uakseptabelt. Å frakte et menneske i en trillebår var ikke bare uverdig, det var en fornærmelse mot alle funksjonshemmede. Jeg fortsatte med å understreke at regjeringen i landet lenge hadde ignorert funksjonshemmedes rettigheter og utfordringer. Jeg sa også at siden vi ønsket å se at regjeringen mente alvor om like rettigheter for funksjonshemmede, derfor burde den hjelpe oss med å skaffe rullestoler til alle som trengte det slik at vi slapp å se at mennesker ble fraktet omkring i trillebårer.

Da jeg sa dette så jeg frykt i ansiktene til mange mennesker. En slik uttalelse under Kamuzu Bandas regime var en alvorlig forbrytelse. Banda hadde omgjort Malawi til en ettpartistat og ble av mange betraktet som en tyrann. Han var en farlig mann å ha som fiende.

Noen av kollegaene mine tok meg fatt og fortalte meg med alvorlige miner at de kom til å ta offentlig avstand fra uttalelsen min. Jeg sto imidlertid på mitt. Dagen etter havnet saken i nyhetene og journalisten ble innkalt til politiavhør. Han opplyste politiet om at han ikke hadde gjort annet enn å referere det jeg hadde sagt på møtet. Han ba dem rett og slett om å få en bekreftelse fra meg på at han snakket sant. Det var da jeg begynte å bli redd. Redselen steg adskillige hakk da jeg ble innkalt til et møte med ministeren for velferd og sosiale tjenester. Hun fortalte at hun kom for å finne ut av hvorvidt jeg virkelig hadde kommet med den nå så famøse uttalelsen. Jeg kunne bare svare bekreftende. Ansiktsuttrykket hennes mørknet og hun spurte om jeg skjønte at det jeg hadde sagt kunne tolkes som utakknemlighet mot Ngwazi – presidenten. Han hadde jo virkelig et hjerte som slo for funksjonshemmede, sa hun.

Jeg sa at det ikke hadde vært min hensikt å virke utakknemlig, men jeg følte at jeg måtte være ærlig og si tingene som de var. Hvordan skulle ellers regjeringen kunne ta tak og gjøre noe for å endre situasjonen? Etter å ha gitt meg en advarsel, lot hun meg heldigvis gå. Jeg skjønte hvor alvorlig saken faktisk hadde vært. Jeg sov ikke mye natten etter møtet. Heldigvis gikk ikke saken lenger.

23 år senere får saken meg til å tenke på de risiki som aktivister over hele verden er nødt til å leve med om de skal kjempe for et rettferdig og inkluderende samfunn. Kampen for retten til hjelpemidler fortsetter her til lands. Men en av de begivenhetene som faktisk kan bety litt fremskritt for oss er at lovgivningen om funksjonshemmedes rettigheter endelig er ratifisert i Parlamentet. Det har tatt oss åtte år med lobbyvirksomhet å få til. Håpet er at når loven implementeres så kan vi ta oss av saker slik at funksjonshemmede ikke lenger må ta i bruk trillebår for å komme seg frem, for bare å ta ett eksempel.

Vi vil ikke lide i stillhet

7. november 2012

Av Barbara Nandutu, leder for Youth with Disabilities in Uganda (NUDIPU-Youth), medlem i African Youth With Disabilities Network (AYWDN) og frivillig i the National Union of Women with Disabilities of Uganda (NUWODU).

Barbara Nandutu

Barbara Nandutu

I mitt land Uganda finnes det en rekke programmer for å bedre folks helse, men funksjonshemmede jenter og unge kvinner faller utenfor, kanskje spesielt i forhold til seksualundervisning. På grunn av dette forholdet så er de også veldig sårbare for seksuelle overgrep og seksuell vold. Dette er noe vi er nødt til å snakke om fordi det skjer og unge funksjonshemmede kvinner lider i stillhet.

I puberteten opplevde jeg som alle andre jenter at kroppen min forandret seg, og jeg begynte å menstruere. Jeg forsto ikke hva som skjedde, rett og slett fordi jeg aldri hadde fått noen som helst opplysning som kunne forberede meg på hva som kom til å skje med meg og hva det betød. Dermed visse jeg heller ikke hva jeg skulle gjøre. Min eldre søster derimot, som ikke er funksjonshemmet, hun visste beskjed for hun hadde fått opplysning! For min egen del måtte jeg spørre mine jevnaldrende på skolen. Jeg kan ennå huske at jeg kom på skolen på den tiden uten bind. Hjelperne mine hadde ikke kjøpt slike til meg. Så jeg spurte vennene mine om råd og hjelp og om hva de gjorde når dette skjedde med dem. De ga meg med glede bindene jeg trengte og fortalte meg om hva de gjorde i lignende situasjoner. Så på den måten fikk jeg vite hva dette dreide seg om.

Jeg var heldig som ikke var redd for å spørre og dermed kunne få den nødvendige veiledningen. Men mange funksjonshemmede jenter er redde for å spørre. De er redde for å bli gjort narr av og for å gjøre andre redde. De vet jo ikke hva dette handler om. Enkelte tror at blødningene kommer på grunn av funksjonshemningen deres. Så de blir hjemme og dropper ut av skolen. Og hjemme er det ingen som gir dem noen som helst opplysning om seksuell og reproduktiv helse. Hjemme tror de at funksjonshemmede ikke gjennomgår noen forandringer i puberteten. Mange funksjonshemmede jenter opplever utfordringer som dette, men de vet ikke hvordan de skal forholde seg til det som skjer. Dette ødelegger selvtilliten deres enda mer og de tør ikke fortsette på skolegangen sin. Og et annet forhold som gjør at jentene blir hjemme er at det er mange fysiske sperrer på skolens område. Det gjør det for eksempel veldig vanskelig å bruke toalettene.

Barbra

Barbra on the left participating in a public campaign commemorating IDD

Når de andre jentene får seksualundervisning på skolen, blir de funksjonshemmede bedt om å være igjen i klasserommet og passe på medelevenes bøker. Dermed går de glipp av kunnskap om intimhygiene, seksualitet og hvordan de skal forholde seg til gutter. Lærerne mener at funksjonshemmede ikke trenger slik kunnskap fordi de så allikevel ikke har noe seksualliv. Dermed blir vi holdt i uvitenhet om noen av livets mest sentrale spørsmål. Dette har ført til mange uønskede graviditeter og jentene blir ofte også utnyttet fordi de ikke har lært om forskjellene på uskyldig moro og skadelige handlinger. Igjen blir utdanningen lidende og dette er en av grunnene til at så mange funksjonshemmede kvinner lever i fattigdom.

Etter hvert som jentene blir kjønnsmodne, begynner mange gutter å ta seg friheter med dem. Jentene blir utsatt for overgrep som uønsket beføling og annet. Jeg har opplevd det selv når jeg var sammen med en gutt som skammet seg over meg, han ville aldri bli sett sammen med meg blant venner og bekjente, og han ville aldri vedstå seg meg som kjæreste. Dette var nærmest som psykisk tortur å regne. Han skammet seg over meg fordi jeg er funksjonshemmet. Jeg mener det er et overgrep. Det var da jeg skjønte at det er mennesker der ute som faktisk utnytter funksjonshemmede kvinner seksuelt.

Jeg har opplevd kvinner fortelle om menn som bare ville komme på besøk om natten når ingen så dem. Og de forlot kjæresten tidlig på morgenen før noen andre hadde stått opp. Dette skjer i dag og er tortur for mange funksjonshemmede kvinner. De føler seg verdiløse, men aksepterer likevel at de blir behandlet på denne måten. Dette skyldes lav selvfølelse og forestillingen om at funksjonshemmede kvinner ikke kan bli gravide. Så disse unge kvinnene trenger seksualopplysning! Og samfunnet rundt dem trenger å bli opplyst om funksjonshemmedes rettigheter. Og de unge funksjonshemmede kvinnene trenger å få selvtillit nok til å si i fra at dersom ting ikke føles greit eller om en kar er for påtrengende, så er det OK å si NEI!

Barbara Nandutu

Barbara Nandutu

En annen utfordring vi står overfor er seksuelle overgrep. Ofte vet ikke funksjonshemmede kvinner hvor de skal anmelde slike saker. De ender ofte opp med å droppe saken fordi politiet og mannfolkene sammensverger seg mot dem. Og noen ganger er det vanskelig å kommunisere dersom offeret er hørselshemmet eller blind. Vi har faktisk opplevd at blinde har blitt spurt om de kan identifisere overgriperen! Hva skal hun gjøre, la hendene føle over ansiktene som presenteres for henne?

Dette er ikke en inkluderende politikk fra samfunnets side, og det må forandring til slik at også funksjonshemmede kvinner får sine seksuelle og reproduktive rettigheter.

Fattigdom avler fattigdom

3. oktober 2012

Av Felix Chalwe Chisenga

Felix Chisenga blir intervjuet av zambisk TV

Felix Chisenga blir intervjuet av zambisk TV om utfordringene som selvstendig næringsdrivende funksjonshemmede står overfor i landet.

I 2003 skjedde det som forandret livet mitt. Jeg jobbet med transport og hadde ekstra ansvar som mekaniker. Jeg holdt på med å reparere et av kjøretøyene til firmaet da en hydraulisk jekk røk og kjøretøyet landet på den høyre stortåen min og knuste den. Det var alvorlig, men ikke verre enn at jeg kunne ha levd med dette hvis det ikke hadde vært for at det tok svært lang tid å få medisinsk behandling. Jeg måtte oppsøke et offentlig sykehus. Det gikk veldig lang tid før jeg fikk behandling, så innen jeg kom på sykehuset hadde foten startet å råtne, og legen mente derfor at det beste jeg kunne gjøre var å amputere beinet ved kneet. Det hører med til historien at jeg ikke hadde noen egenforsikring. Det var ikke vanlig i Zambia på den tiden.

Etter at jeg var utskrevet fra sykehuset fikk jeg en kompensasjon på tusen dollar gjennom jobben, men på grunn av skaden kunne jeg ikke fortsette i jobben. Selv i Zambia er dette et svært lite erstatningsbeløp. Men fattigdom avler fattigdom, jeg hadde ikke råd til noen egen advokat og dermed måtte jeg bare akseptere den kompensasjonen arbeidsgiver tilbød meg gjennom sin advokat.

Utfordringen min ble å bruke pengene på en slik måte at jeg kunne starte en virksomhet som kunne generere nok penger til at jeg kunne forsørge kona mi, Christine Nambeya, og de fire ungene våre. Jeg forsøkte å skaffe penger slik at jeg kunne få råd til en beinprotese. Den koster 400 dollar. Hadde jeg klart det kunne jeg ha gått tilbake til jobben som sjåfør og jeg ville ha forsørget familien min på den måten. Men jeg klarte ikke det. Pengene forsvant raskt på grunn av uforutsette utgifter hjemme.

Det var da jeg begynte å se nøyere på hva naboen gjorde. Han er snekker og det slo meg at jeg kanskje kunne lære noe av ham.

Dersom jeg kunne få meg et eget snekkerverksted ville jeg kunne lage flere ulike typer møbler og selge dem. Dermed ville det gi meg inntekt nok til å forsørge familien min. Jeg fikk tak i materialer, noen redskaper og startet med å lage noen taburetter som jeg lett kunne selge videre. Dessverre har jeg ikke penger nok til å kjøpe mer av redskapen jeg trenger slik at jeg sliter med å etablere en bærekraftig business. Hadde jeg fått sjansen så ville jeg laget ulike typer møbler. Det ville gitt meg høyere inntekt og jeg kunne bidra til å bygge samfunnet gjennom å forsørge meg selv og min familie og gjennom å betale skatt til det offentlige. Og hvem vet, kanskje kunne jeg til og med skaffe andre arbeid…

Det er en stor utfordring å starte med egen business når du er funksjonshemmet i Zambia. Som funksjonshemmet har du ikke adgang til mikrofinansiering. Funksjonshemmede blir nemlig vurdert som lite kredittverdige. De kan ikke stille noen lånegarantier og de har gjennomgående lite eller ingen utdannelse. Lånegiverne vurderer derfor risikoen for at vi ikke klarer å tilbakebetale lånene som svært stor. Samtidig skal det sies at det finnes programmer for fattigdomsbekjempelse blant de aller fattigste i Zambia. Men dette er programmer som bare gjelder for husholdninger i landdistriktene, så folk som bor i byene får ingenting av disse midlene. Det betyr jo at både myndigheter og hjelpeorganisasjoner opprettholder en negativ fattigdomsspiral som vi ikke har noen som helst mulighet til å komme oss ut av.

Dermed blir det nesten umulig å investere i egen virksomhet og driften blir mindre og mindre lønnsom. Jeg gleder meg derfor til en tid da funksjonshemmede har lik tilgang til sosiale og økonomiske tjenester. Det skulle bare mangle om ikke funksjonshemmede skulle være likeverdige med mennesker uten funksjonshemning også på disse områdene. Vi står jo overfor mye av det samme ansvaret.

Men jeg er nødt til å forsøke å gjøre det beste ut av det jeg har. Det er bedre enn å måtte tigge på gata.

Alt dette har fått meg til å innse at jeg må gjøre noe selv. Derfor er jeg medlem av Disability Support, organisasjonen for funksjonshemmede her i Kitwe. Vi kjemper for å forandre lovene slik at vi får realisert våre rettigheter. Jeg deltar på teaterforestillingene på torget for å lære folk flest mer om hvordan det er å leve med funksjonshemning. I tillegg forsøker jeg å bruke mine egne opplevelser til å hjelpe andre gjennom rådgivning om hvordan de skal takle traumatiske hendelser.

Hvorfor vi trenger personlige assistenter

4. september 2012

Av Mussa Chiwaula, lederen for FEDOMA, Malawi

Mussa Chiwaula

Her hjelper mine personlige assistenter meg opp trappene til regjeringsbygget i Blantyre

Jeg prøvde å komme meg ut av senga og over i rullestolen. Men kroppen var for skrøpelig, og det føltes som om kroppen ble tappet for alt den hadde av krefter og væske. Jeg var helt alene på hotellrommet og telefonen sto på et lite bord alt for langt unna senga til at jeg kunne nå frem til den. Tankene mine gikk til kona mi hjemme som alltid var til stede og tilgjengelig for meg hvis jeg ble syk. Men her var jeg helt alene i et hotellrom i Lusaka i Zambia. Sammen med kollegaer fra Malawi var jeg her for å delta på et kurs om funksjonshemming og kjønn.

Tidligere på dagen, etter at dagens økter var over, hadde vertene arrangert et selskap for oss alle. Jeg følte meg imidlertid i dårlig form og mente at jeg burde legge meg tidlig for å våkne med nye krefter dagen etterpå. Jeg ba meg derfor unnskyldt og holdt meg hjemme på hotellet. Jeg kunne jo ikke ane at tilstanden min skulle bli mye verre i løpet av natten. Det som begynte som et lite maveonde utviklet seg til en større krise som tørket ut kroppen min fullstendig. Jeg sovnet og sov urolig til jeg ble vekket neste morgen av at noen banket hardt på døren. Jeg klarte å komme meg bort til døra og åpnet. Kollegaen min ble sjokkert over synet som møtte ham.

Han fikk raskt varslet vertene som sendte meg til sykehuset for behandling.

Denne episoden overbeviste meg om at en personlig assistent bør være en integrert del av livet til alle funksjonshemmede, i hvert fall de av oss som ikke er i stand til å utføre enkelte handlinger på egen hånd, handlinger som mennesker som ikke lever med funksjonsnedsettelse tar for gitt. Jeg husker en kollega som nærmest ble kokt i badekaret på et hotellrom fordi han hadde satt på det varme vannet og hendene hans var for svake til å skru igjen. Han prøvde å rope om hjelp, men ingen hørte noe. Da folk endelig fant ham og kunne hjelpe ham var han sterkt forbrent. Han levde ikke lenge etter at han kom hjem på grunn av skadene han pådro seg i det badekaret.

Og likevel er det slik at arrangører av konferanser og møter ikke er villige til å budsjettere med kostnadene for personlige assistenter til møtedeltagerne. De foretrekker at de funksjonshemmede deltagerne kommer alene. Dette er uakseptabelt, ikke minst fordi FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter understreker nødvendigheten av at funksjonshemmede har tilgang på tjenestene til en personlig assistent. Dette gjør både livet og integreringen i samfunnet enklere.

Da jeg ble invitert til å besøke Japan, sponset av the Japanese International Cooperation Agency for å delta på et møte om alminneliggjøring av funksjonshemninger og måter å leve uavhengig på, opplyste jeg JICA om at jeg bare ville reise med en personlig assistent. Svaret var at deres politikk ikke ga rom for dette. Mitt svar til dem var at jeg ikke kunne greie meg uten, og dersom det ikke var aktuelt ville jeg ikke kunne delta.

Så etter å ha overveid saken på nytt ble jeg invitert med en personlig assistent. Det var første gangen i JICAs historie!

Funksjonshemmede diskrimineres når de ikke får tilgang til en personlig assistent. Resultatet er at de tar risikoen ved å reise alene, siden de aller fleste av oss ikke vil gå glipp av reisemulighetene og muligheten til å lære nye ting. Dermed settes livene våre i fare. Både regjeringer og møtearrangører burde ta dette med i betraktningen og alltid legge inn midler til personlige assistenter i budsjettene sine.

Japan og mange land i Europa praktiserer allerede en slik ordning. Dette er helt avgjørende for at et inkluderende samfunn skal fungere og for at funksjonshemmede skal kunne bidra til å gjøre samfunnene de lever i rikere. I motsatt fall vil samfunnet gjøre oss til tiggere og en belastning for samfunnene vi lever i.

Jeg har gjort det til min oppgave å lobbe regjeringen i Malawi og sivilsamfunns organisasjoner for å få til dette. Gjør vi det bidrar vi ikke bare til å bygge et barrierefritt samfunn, vi beskytter også livene til funksjonshemmede, sørger for at de ikke dør på hotellet eller nærmest kokes levende i badekar.

Retten til en personlig assistent er nedfelt i lovgivningen for funksjonshemmede i Malawi. Men denne lovgivningen er ikke vedtatt i Parlamentet. Det vedtaket har vi ventet på i åtte år.

Livet blir bedre

18. juni 2012

Av Gladys Chanda

Gladys Chanda nett 1

Gladys Chanda

Jeg heter Gladys Chanda og bor i towwshippet Luangwa, utenfor kobbererbyen Kitwe i Zambia. Dette er tredje gangen jeg publiserer en blogg på NHFs sider og siden sist, for omtrent et år siden, har det skjedd flere gode ting i livet mitt. Jeg har lenge drømt om å kunne forsørge meg selv gjennom mitt eget arbeide. Jeg har alltid lik å sy. Så med pengene jeg har tjent på blogginnleggene til NHF og annet arbeid, kunne jeg rett og slett begynne på et kurs i skreddersøm og design ved samfunnssenteret Bwafwano her i Luangwa. Kurset tok seks måneder.

Det var et flott kurs. Jeg lærte både å sy og tegne ut mønster til forskjellige plagg. Med den kunnskapen jeg har ervervet meg, vil jeg kunne skaffe meg en bærekraftig inntekt. Med den kunnskapen jeg har fått kan jeg for eksempel sy skoleuniformer til både gutter og jenter. Disse uniformene kan jeg selge til foreldrene deres. Dette vil gi meg en bedre inntekt enn den jeg fikk ved å selge kassava og jordnøtter. Og med en slik inntekt får jeg råd til å leie meg et lite hus med innlagt vann og et ordentlig og tilpasset toalett. Slik det er i dag så bor jeg 500 meter fra nærmeste vannpumpe og må betale småguttene i nabolaget for å hente vann til meg.

Fortsetter med rettighetsarbeid

Vi har også fortsatt aktivitetene våre i den lokale interesseorganisasjonen for funksjonshemmede, Disability Support. Som jeg fortalte i det første blogginnelgget, driver vi en form for dramatisert opplysnings og rettighetsarbeid i lokalsamfunnet. Hensiktet er å få folk til å se oss og forstå at vi har rettigheter på samme måte som de selv har. Det er spennende å legge merke til at folks holdninger til oss er i forandring, og stigmatiseringen og diskrimineringen av oss funksjonshemmede avtar. Det betyr at det arbeidet vi gjør fungerer og jo mer synlige vi blir, jo mer inkludert blir vi i lokalsamfunnet.

Disability support er også i ferd med å implementere et program rundt hiv/aids. Vi har gjennomført en rekke tiltak gjennom dette programmet, blant annet med å tilby frivillig testing og rådgivning. Men kanskje det viktigste er at vi også har fått opplæring som ”peer educators” for å lære andre funksjonshemmede om hva de bør gjøre for å beskytte seg mot hivsmitte. Jeg var heldig og var en av de 20 personene som fikk denne opplæringen.

Gladys Chanda nett 2

Sex, hiv og ødeleggende myter

Det vi gjør er å reise fra lokalsamfunn til lokalsamfunn og informere andre funksjonshemmede om hvordan de kan beskytte seg mot smitte. Jeg er veldig glad for at dette vil være et bidrag til å skape en bedre verden, en verden med null smitte av hiv. Dessuten vil kampanjen vår også vise at funksjonshemmede har et seksualliv. Ingen her i Zambia tror at funksjonshemmede kan nyte seksualiteten. Men det kanskje verste er at funksjonshemmede er offer for en rekke ødeleggende myter rundt smitten av hiv. Den verste er kanskje at mange tror at en mann som er hivpositiv blir kvitt smitten om han har sex med en funksjonshemmet. Denne myten har gjort en rekke funksjonshemmede kvinner til voldtektsofre.

Men vi håper og jobber for at vi skal nå målet om null smitte og at dette målet også skal gjelde for funksjonshemmede. Vi kan ikke en gang forestille oss hvor vanskelig livet blir for en hivpositiv funksjonshemmet her i Afrika når han eller hun ikke har tilgang på rent vann og ordentlige toaletter.

Men for øyeblikket har jeg skredderkompetansen min. Det er en begynnelse. Det jeg ennå ikke har er en symaskin slik at jeg kan begynne forretningen min og dermed forbedre livskvaliteten. Så en symaskin er et viktig neste steg for meg.

Tolket og skrevet ned av Julien Mwape Zimba.

Som idrettsmann kan man sette fordommene på prøve

20. april 2012

Av Hussam Fares Azzam.

Hussam Fares Azza

Hussam Fares Azza

Jeg er født med cerebral parese. Til tross for dette regnes jeg som en stjerneatlet og har tatt flere olympiske medaljer. Jeg begynte å delta i sportsaktiviteter i Gaza så tidlig som i 1996. Målet mitt var å få folk til å forandre mening om hva det vil si å være funksjonshemmet. Det har jeg gjort, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre.

Jeg er 36 og bor sammen med min kone Noha og ni barn i et lite hus nord i Gaza.

Jeg kaster spyd. Da jeg debuterte i internasjonale konkurranser i Sydney i 2000, vant jeg den første olympiske medaljen noensinne for Palestina. Det var en stor ære for meg. Mange mennesker som lever med funksjonshemning i mitt land, følte at det også var en medalje til dem. Men dette var bare begynnelsen: Jeg fortsatte å trene og i 2002 tok jeg en bronsemedalje i en konkurranse i Frankrike og i 2004 tok jeg sølv i De paralympiske lekene i Athen.

I 2005 fikk familien min vanskeligheter og jeg sluttet å trene. At Palestinas Paralympiske Komite (PCC) i Gaza manglet penger gjorde ikke saken bedre. Mange av oss atleter med funksjonshemning ble rammet av denne mangelen på ressurser. Jeg ga opp mine daglige treningsøkter, problemene hjemme ble bare større og større, men likevel klarte jeg ikke å oppgi tanken på sport. Sport var svært viktig for meg, som det var for mange andre i samme situasjon. Sport var nemlig den arenaen hvor vi kunne få vist oss frem som mennesker med muligheter og styrke.

Men situasjonen endret seg til det bedre: I 2010 kontaktet PCC meg på nytt. Det EU-støttede Mercy Corps og deres Sport for forandring-program skulle starte opp i Gaza i mai det året. Programmet sørger for å legge forholdene til rette for funksjonshemmede toppidrettsutøvere med gode treningsfasiliteter, topp utstyr, personlige trenere og transport til og fra treningssentrene. Komiteen oppmuntret meg til å gå i gang med treningen på nytt, og med det tilbudet som nå ble etablert, kunne jeg ikke annet enn å si ja. I begynnelsen var det mange vanskeligheter, men både trenerne og treningskoordinatorene mine ga meg så mye støtte at jeg holdt ut.

Hussam Fares Azzam

Hussam Fares Azzam

Jeg ble også oppmuntret av at jeg ble spurt om å være med i The Mercy Corps lederskap i forbindelse med ungdomsprogrammet. De mente de kunne dra nytte av mine mange års erfaring innenfor funksjonshemmede og idrett. Jeg har deltatt i mange timer med radiodebatter om dette temaet for å dele disse erfaringene med andre – vi snakket om betydningen av støtte, vanskeligheter og suksess, og ikke minst hvor viktig det er med støtte fra familie og sivilsamfunn. Jeg gjorde dette blant annet fordi jeg synes det er viktig å synliggjøre funksjonshemmedes styrke både for andre funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede.

Støtte er helt avgjørende, men støtten kan ikke bare komme fra sivilsamfunnet. Også familien din må slutte opp om det du gjør om det skal bli noe ut av det. Heldigvis for meg støttet min familie meg fullt ut: Den er en sterk kilde til oppmuntring og motivasjon. Dessuten må jeg få si at jeg er stolt av barna mine når de forteller til andre det jeg har oppnådd. Og kona mi deler erfaringene mine med meg og sier: ”Vanligvis hjelper jeg ham i dagliglivet og gjør alt jeg kan for at han skal kunne konsentrere seg om treningen sin. Vi er ofte med når han trener og vi er med ham i sosiale lag for å vise hvor stolte vi er av ham og at vi ønsker å gi ham støtten han trenger.”

Med støtte fra familien min og trenerne mine kunne jeg legge inn det ekstra gearet som trengtes for å forberede meg til det siste store evenementet i 2011, nemlig kvalifiseringen for Paralympics i London i 2012. Denne konkurransen fant sted i Tunis i juni i fjor. Jeg gleder meg til Paralympics og kan bare legge til at det er mange funksjonshemmede atleter som drømmer om å få delta i London. Det er toppen av hva vi kan være med på. Jeg er stolt av å få representere landet mitt og stolt av The Mercy Corps og PCC som har klart å støtte oss gjennom Sport for Forandring-programmet.

Hussam Fares Azzam

Hussam Fares Azzam

Mine erfaringer viser at funksjonshemmede er i stand til å forsere hindre og utfordre fordommer. Sport og konkurranser viser hva vi kan og gjør fordommene til skamme. Sport og mesterskap som Paralympics blir øyeåpnere for mennesker som ikke evner å se hva vi funksjonshemmede er i stand til og hvordan vil kan bidra til vekst og utvikling også i samfunnslivet. Atletenes bedrifter blir noe alle funksjonshemmede føler stolthet over, og det hjelper oss til å styrke vårt selvbilde og vår selvtillit, både som individer og som kollektiv. Sport bidrar til å fjerne utfordringer og det bidrar til integrering. Derfor trenger vi økt innsats for funksjonshemmedes idrett, ikke mindre!

Tilbakeslag i Lesotho

17. februar 2012
Mapitso Mosito

Mapitso Mosito

Regjeringen trenerer FNs Konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter. Sivilsamfunnet må handle nå!

Av Mapitso Mosito
 

2. desember 2008 var en merkedag for mennesker som lever med funksjonshemming i Lesotho, så vel som for deres interesseorganisasjoner. Dette var dagen da Lesothos regjering tok det første virkelig viktige steget i retning av å starte prosessen for å skape et inkluderende Lesotho og gjøre fjellstaten om til et land hvor funksjonshemmedes rettigheter respekteres og beskyttes. Dette var dagen da regjeringen i landet ratifiserte FNs Konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter. På den måten ble håpet tent om at vi funksjonshemmede skulle kunne leve et liv uten å møte diskriminering og motstand. Ratifiseringen ga oss ikke bare håp, den gav oss også en følelse av seier, fordi vi som funksjonshemmede og våre rettighetsorganisasjoner hadde drevet et intenst arbeid for å påvirke regjeringens avgjørelse til vår fordel.

Etter at Konvensjonen ble vedtatt i FN i desember i 2006 kastet LNFOD (The Lesotho National Federation of Organisations of the Disabled – en paraplyorganisasjon for funksjonshemmedes organisasjoner i Lesotho) seg ut i en kampanje som hadde tre ulike målsettinger. For det første skulle vi få regjeringen til å ratifisere FNs konvensjon, for det andre ønsket vi å få regjeringen til å ta langsiktige politiske linjevalg til fordel for oss funksjonshemmede og sist, men ikke minst ønsket vi at regjeringen skulle implementere Konvensjonen gjennom å vedta alle nødvendige lover som skal få slutt på diskrimineringen.

Som et redskap for å nå disse målene utviklet LNFOD en fireårig strategi. Den besto av ulike delmål som trinn på veien til det endelige målet. Dette var en strategi som maksimerte effekten av anstrengelsene våre gjennom en svært høy grad av koordinering. På bakgrunn av denne strategien skrev vi også et åpent brev til statsministeren i februar 2008. I dette brevet understreket vi nødvendighetene av at Lesothos regjering implementerte konvensjonen.

Før det ble sendt til regjeringen ble brevet sirkulert til alle nasjonale og internasjonale interesseorganisasjoner i Lesotho, inklusive interesseorganisasjonene for funksjonshemmede. Vi ba dem underskrive på kravene våre. Vi fikk raskt nærmere femti signaturer og allerede i mars kunne vi overlevere brevet med våre krav på vegne av tusenvis av mennesker. Styrken i sivilsamfunnets veldig offentlige og veldig forente stemme ga raskt resultater. Allerede i april samme år etablerte regjeringen i nært samarbeid med LNFOD en komité med medlemmer fra ulike sektorer som skulle ha som oppgave å gjøre de forberedelsene og endringene som var nødvendig for at Lesotho skulle kunne implementere FNs konvensjon. Implementeringen skulle etter planen være gjennomført innen utgangen av 2008.

Komitéen produserte blant annet en oppskrift på hvordan Lesotho kunne slutte seg til Konvensjonen og implementere den. Dette dokumentet ble fremlagt for Utenriksdepartementet og ratifiseringen ble gjennomført kort tid etterpå. Vi laget også andre redskaper for å styrke og bringe videre arbeidet til koalisjonen av sivilsamfunnsorganisasjoner. Disse redskapene dreide seg om forskning og lobbyvirksomhet, kampanjevirksomhet og bruk av media. Disse redskapene styrket oss i våre anstrengelser fordi vi fikk ut informasjon både til politikere og offentligheten om hva vi drev med, hvorfor vi gjorde det og hva vi oppnådde. Dermed fikk vi flere støttespillere enn tidligere fordi vi var svært synlige i media.

Men i motsetning til det ønsket om å implementere funksjonshemmedes rettigheter som regjeringen hadde vist i desember 2008, så har den samme regjeringen til dags dato ikke løftet en finger for å realisere FNs konvensjon og gjøre den gjeldende i Lesotho. På den måten har de knust håpet som hadde vokst frem. Til dags dato er det ikke vedtatt noen som helst lover som gjør konvensjonen til en del av vårt nasjonale lovverk. Det er heller ikke gjennomført noen lover som kunne ha utnyttet konvensjonen til å gi oss noen raske forbedringer og som den kryssektorelle komitéen pekte på allerede i 2008. Ikke en gang Programmet for samfunnsbasert rehabilitering som regjeringen for tiden arbeider etter, fungerer effektivt nok til å kunne betraktes som en strategisk implementering av konvensjonen.

Resultatet er fortsatt fattigdom og mangel på inkludering av funksjonshemmede i det sosiale og økonomiske livet i Lesotho. Dette gir grunn til bekymring, av minst to grunner: For det første er vi nødt til å spørre oss hvorfor aktivitetsnivået i interesseorganisasjonene og blant funksjonshemmede har falt. For det andre er vi nødt til å ta stilling til om regjeringens ikke lenger er interessert i å beskytte rettighetene til funksjonshemmede.

Uansett hva sannheten er, så er det helt grunnleggende nødvendig for oss som lever med funksjonsnedsettelse og for våre organisasjoner å øke anstrengelsene våre. Vi må kreve resultater gjennom effektiv bruk av nettverk og koalisjoner med resten av sivilsamfunnet. På den annen side så forplikter konvensjonen regjeringen til å beskytte funksjonshemmedes rettigheter i henhold til både internasjonale og nasjonale lover som sikrer like rettigheter for alle mennesker uansett status.

Som likeverdige medlemmer av den menneskelige familie, har også vi funksjonshemmede rett til gode levekår og respekt for våre menneskerettigheter på lik linje med alle andre. Som funksjonshemmede må vi derfor fortsette å gjøre dette klart for regjeringen og sikre at regjeringen i Lesotho også skjeler til våre rettigheter og krav når de kommer med nye lover, når de gjør politiske linjevalg og når de utvikler og implementerer utviklingsprogrammer. Erfaringene fra 2008 viser at vi kan nå frem og at våre stemmer kan bli hørt slik at vi får innflytelse på politikk og utvikling. Alt som skal til er at vi gjør det igjen, så la oss gjøre det!

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: