Gå til innhold

Lovgivningen for funksjonshemmede i Uganda. Hvorfor implementeringskløften?

22. april 2010
Ambrose Murray

Ambrose Murray

Ambrose Murray er en 28 år gammel ugandisk forkjemper for funksjonshemmedes rettigheter. Han engasjerer seg både nasjonalt og internasjonalt og er blant annet leder av det nasjonale ugandiske forbundet for døve. I tillegg har han en rekke verv i nasjonale regjeringsutvalg og både nasjonale og internasjonale organisasjoner.

Som en ung og internasjonalt orientert aktivist for funksjonshemmedes rettigheter bekymrer det meg at iverksettelsen av lovgivningen for funksjonshemmede i Uganda er så dårlig som den faktisk er. Jeg har vært aktivt med i rettighetsbevegelsen for funksjonshemmede i Uganda siden jeg var tolv og kan bare slå fast at implementeringen av lovene for funksjonshemmede ikke er tilfredsstillende.

Uganda betraktes som et av de få afrikanske landene som har innført progressive lover og politiske målsettinger for å beskytte rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse.

Denne rettighetsbaserte tilnærmingen er tydelig hjemlet i landets grunnlov og inkluderer bl.a. tiltak for positiv diskriminering, retten til respekt og verdighet og representasjon på alle nivåer i det politiske liv. I tillegg til disse generelle lovene har Uganda også vedtatt og ratifisert en serie med spesifikke målsettinger om å sikre funksjonshemmedes menneskerettigheter. I september 2008 ratifiserte Uganda for eksempel FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter.

”Det største hinderet for en vellykket gjennomføring av målsettingene for funksjonshemmede er en betydelig mangel på evne og vilje – en ”implementeringskløft”.

Det skorter på gjennomføringen

Til tross for denne storartede lovgivningen, har implementeringen – eller snarene mangelen på implementering – blitt et problem. I 2009 utga den britiske statlige bistandsorganisasjonen – British Department for International Development – en rapport med tittelen Disability Scoping in Uganda. Sammen med Dr. Raymond Lang (fra University College i London) var det jeg som sto bak denne rapporten. Her kunne vi blant annet slå fast at ”det største hinderet for en vellykket gjennomføring av målsettingene for funksjonshemmede er en betydelig mangel på evne og vilje – en ”implementeringskløft”.

For å komme med et konkret eksempel: Som hørselshemmet student ved Makerere Universitet må jeg selv betale for min tegnspråktolk! Det nasjonale ugandiske forbundet for hørselshemmede har på avgjørende vis bidratt til at hørselshemmede studenter har hatt råd til å betale for sine tegnspråktolker. Siden jeg er valgt studentleder kunne jeg bruke min innflytelse til å sørge for at alle funksjonshemmede studenter fikk store nok stipendier til å dekke sine behov for ulike former for hjelpemidler i undervisningen. Jeg fant dessuten ut at ingenting gjøres for å møte funksjonshemmede studenters behov etter at de har fått studieplass. Organiseringen av staben på offentlige eller private universiteter tar ikke høyde for behovet for tegnspråktolker, guider eller andre assistenter, noe som gjør det svært vanskelig for universitetene å makte kostnadene til slike hjelpere.

”Det er urettferdig og det er diskriminerende å be hørselshemmede om å betale for å få tilgang på tjenester som ikke-døve slipper å betale for.”

Budsjettmessige begrensninger

Et annet eksempel: Loven krever at alle TV-stasjoner skal sørge for tolkning til tegnspråk eller undertekster i minst én større nyhetssending hver dag samt i alle programmer av nasjonal betydning. Dette gjøres ikke. Som leder i det ugandiske forbundet for hørselshemmede synes jeg det er urettferdig og et brudd på våre menneskerettigheter at vi ikke får informasjon på vårt førstespråk, nemlig tegnspråk. Vi har hatt møter med den nasjonale ugandiske kringkastingen (UBC) for å få dem til å gjeninnføre denne tjenesten som ble fjernet i 2006. Erfaringene tyder på at offentlige tjenestemenn og kvinner er uvillige til å etterleve gjeldende lover og viser til budsjettmessige begrensninger for å forklare hvorfor! UBC har faktisk forslått å gjeninnføre tjenesten mot at vi som rettighetsorganisasjon er med på å betale for den! Det er urettferdig og det er diskriminerende å be hørselshemmede om å betale for å få tilgang på tjenester som ikke-døve slipper å betale for.

Hvor stammer dette problemet fra? Ulike aktører skylder på hverandre. Departementet for kjønn, arbeid og samfunnsutvikling (MGL&SD), departementet som har ansvaret for saker som gjelder funksjonshemmede, viser til budsjettmessige begrensninger. Funksjonshemmede og deres organisasjoner mener departementet har sviktet når det gjelder å utvikle retningslinjer og regler for hvordan lovgivningen for funksjonshemmede og konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter skal gjennomføres. For ikke så lenge siden var jeg i Vest-Uganda og en av mine venner der, en leder av en organisasjon for funksjonshemmede, bemerket at ”hver gang jeg henvender meg til departementet for å få retningslinjene for hvordan jeg skal forholde meg til lovgivningen, får jeg til svar at de arbeider med saken. Dette er et arbeid som ikke ser ut til å ta slutt.”

Fakta om Uganda

Kart Uganda

Klikk bilde for fakta om Uganda

På tvers av sektorgrensene

Det er en nasjonal målsetting i Uganda at saker som berører funksjonshemmede må løses på tvers av sektorgrensene både nasjonalt, regionalt og lokalt. Om det skal være mulig å implementere lovgivningen, må også funksjonshemmede selv, eventuelt deres pårørende, involveres, i tillegg til lokalsamfunnet og næringslivet.

Men siden alle disse instansene er gjensidig avhengig av hverandre, vil en instans’ manglende gjennomføringsevne ha store konsekvenser for alle de andre. Under et besøk i Øst-Uganda i fjor kunne tjenestemannen som var ansvarlig for utdanningssystemet lokalt betro meg at ”jeg er klar over at staten skal bruke minst ti prosent av alle midler som er øremerket til utdanning på å legge til rette for å dekke behovene til funksjonshemmede.” Likevel var verken han eller medarbeiderne hans i stand til å fylle denne forpliktelsen fordi regelverket for hvordan dette skulle gjøres manglet fullstendig. Det er derfor avgjørende at skylden legges der den hører hjemme: På ministeriet som har ansvaret.

Av Ambrose Murray

About these ads
Ingen kommentarer ennå

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: