Gå til innhold

De trodde jeg var dum

28. oktober 2010
Robert Ssewaggudde

Robert Ssewaggudde

Robert Ssewaggudde (22) fra Uganda mistet hørselen som niåring, og har siden måtte kjempe mot andres fordommer for å kunne kommunisere med omgivelsene, skaffe seg skolegang og delta i samfunnet.

For tiden går jeg på videregående. Når jeg er ferdig håper jeg på å begynne på et vanlig, inkluderende universitet. Jeg jobber dessuten som frivillig for å hjelpe andre døve ungdommer med å finne seg til rette slik at de kan møte utfordringene som følger med det å være hørselshemmet. Vi tilbyr både åndelig og praktisk/økonomisk veiledning.

Livet mitt er fullt av utfordringer og vanskeligheter, men også stappfullt av spennende opplevelser. Prøv å forestille dere hvordan det var: Da jeg skulle begynne i tredje klasse mistet jeg hørselen. Det var en katastrofe. Jeg hadde bare lært noen av historiene og fortellingene, gledene og eventyrene om familien min, vennene mine, den etniske gruppen jeg tilhører og landet mitt. Det skulle vise seg å bli en utfordring å utforske dette videre. 95 prosent av det vi lærer, lærer vi gjennom det vi hører og gjennom å tolke signaler. Nå var hørselen min plutselig ”slått av”.

«Naboene påvirket foreldrene mine. De mente det var bortkastet å betale skolegangen min siden jeg ble betraktet som ”kasiru” som direkte oversatt betyr dum/idiotisk.»

Ikke send ham på skolen!

Jeg gikk igjennom mye stress og smerte. På den tiden ble funksjonshemmede plassert i egne skoler. Vi hadde ingen rettigheter. Vi ble ikke engang inkludert i utviklingsprosjektene.

Den første utfordringen jeg sto overfor var å sette meg i stand til å kommunisere med familien min. Jeg var avhengig av å kunne lese på munnen og å bruke ansiktsuttrykk. Naboene påvirket foreldrene mine. De mente det var bortkastet å betale skolegangen min siden jeg ble betraktet som ”kasiru” som direkte oversatt betyr dum/idiotisk.

Noen gode venner av min mor overtalte henne imidlertid til å sende meg på skolen. Jeg gikk på en egen skole for hørselshemmede. Det var her jeg lærte tegnspråk.  Jeg synes tegnspråk er en glimrende måte å kommunisere med andre hørselshemmede på.

Bildet viser Robert på skolen der han lærte tegnspråk. Robert er nr tre fra høyre på første rad.

Bildet viser Robert på skolen der han lærte tegnspråk. Robert er nr tre fra høyre på første rad.

Etter barneskolen begynte jeg på videregående på en vanlig inkluderende skole. Jeg er dypt uenig i myten om at funksjonshemmede skulle ha vanskeligere for å lære enn andre. Jeg er selv et godt eksempel på at det ikke er slik. Men hvordan skal en hørselshemmet student kunne lære noe når han sitter i en forelesningssal sammen med 140 hørende studenter og ikke har tilgang på hjelp fra en tegnspråktolk? Det jeg pleier å gjøre i slike situasjoner er å kopierer notatene til medstudentene mine. Problemet er at de noen ganger misforstår eller skriver feil. Dette påvirker min innsats i klassen. Men jeg har begynt å lære klassekameratene mine tegnspråk slik at vi kan kommunisere med hverandre.

Paradokset Uganda

Til tross for at loven legger til rette for det og til tross for at stadig flere funksjonshemmede skaffer seg utdanning, så er det veldig få av oss som klarer å skaffe seg vanlig arbeid. Uganda er for det meste et jordbruksland. De aller fleste funksjonshemmede er derfor avhengig av å bli forsørget av familien sin.

Dette får lov til å fortsette til tross for at The International Disability Foundation (IDF) rangerer Uganda på topp i sin vurdering av de ulike landenes vei mot like rettigheter og muligheter for mennesker med funksjonsnedsettelse. IDF overvåker fremskrittene som de ulike nasjonene gjør på områder som likestilling og menneskerettigheter for funksjonshemmede. Uganda sto øverst foran Sør-Afrika og Norge og scoret høyt i forhold til politiske og økonomiske rettigheter.

IDF noterer seg også at Uganda har tatt initiativ til og vedtatt noen av de mest progressive lovene til fordel for funksjonshemmede sammenlignet med andre av verdens nasjoner.

Lovgivningen er et forsøk fra regjeringens side på å knesette prinsippet om positiv diskriminering til fordel for grupper marginalisert på grunn av alder, funksjonshemming eller kjønn. Dette prinsippet er nedfelt i Ugandas grunnlov.

De fattigste av de fattige

Og likevel er mennesker med funksjonshemming i Uganda stadig vekk de fattigste av de fattige, de med minst utdanning. Vi er dessuten uten arbeid, de aller fleste av oss og møter en rekke barrierer av sosiologisk, fysisk og holdningsmessig art. Derfor burde regjeringen i Uganda bygge på de tiltakene som allerede er satt i gang og doble anstrengelsene for å fremme rettighetene og mulighetene til de 2,7 millioner funksjonshemmede som bor i landet. Gjør regjeringen det, burde den først og fremst fokusere på å få implementert lover og tiltak som allerede er vedtatt.

For ungdom med funksjonsnedsettelse utlukkes fremdeles i usunn grad fra arbeidsmarkedet og lederopplæring. Vi både kan og vil. Vi er absolutt ikke ”kasiru”! I samarbeid med regjeringen må vi jobbe for å forandre folks holdninger til oss. For det er særlig disse holdningene som bidrar til at vi ikke får nyte godt av våre rettigheter eller bidra til det felles beste med våre evner og vår erfaring.

Fakta om Uganda

Kart Uganda
Klikk bilde for fakta om Uganda

Av Robert Ssewaggudde

About these ads
Ingen kommentarer ennå

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: