Skip to content

Fra diskriminering til en inkluderende fremtid for synshemmede i Palestina

6. desember 2011

Nureddin Amro

Nureddin Amro

Av Nureddin Amro

Jeg er Nureddin Amro, synshemmet fra Jerusalem. Jeg er gift og har tre sønner og har en Mastergrad innen undervisning og språk. Jeg vokste opp i et land som har vært ødelagt av krig og konflikt. Jeg hadde mange talenter som barn og likte å gå på skolen. Men jeg fikk ikke mulighet til å ta utdannelse på lik linje med mine seende jevnaldrende. Jeg fikk heller ikke de samme mulighetene i livet som dem.

På samme måte som det ofte er med blinde og andre funksjonshemmede, ble jeg betraktet som en byrde hjemme, på skolen og i samfunnslivet. Det var liksom ikke verdt bryet å gi meg oppmerksomhet. Jeg ble betraktet som håpløs og hjelpeløs. Fordommene blindet folk for evnene og mulighetene mine. Jeg opplevde nok vanskeligheter og diskriminering i skolen til å droppe ut, men jeg ga meg ikke og insisterte på å fullføre grunnskolen til tross for den dårlige behandlingen jeg ble utsatt for fra både lærere og medelever.

Det ble ikke satt i verk noen tiltak for at jeg skulle kunne lære bedre. Jeg fikk akkurat den samme undervisningen som de andre. Jeg måtte stole på min intelligens og skrev ned det jeg hørte de andre elevene og lærerne rundt meg sa. Det eneste jeg ønsket var å få like muligheter under eksamen. Å få notater fra lærerne eller delta i sportsleker var helt umulig. Verken lærerne eller noe andre kunne se noen som helst nytte i noe slikt. Jeg ble bare betraktet som en plage når jeg forlangte å få delta slik jeg følte at jeg hadde rett til.

Men jeg klarte å gjennomføre gymnaset utelukkende på grunn av stahet og utholdenhet. Dette kom som en sjokk på alle i den gale verden jeg hadde rundt meg. Jeg søkte og kom inn på flere palestinske universiteter og gikk på to av dem: Beit Lahim og Hebron. Jeg gikk på begge samtidig for å finne ut hvilket av dem som kunne tilpasse seg et vesen som meg, en som nesten kom fra en annen planet.

Dessverre var ikke forholdene bedre på universitetet, tvert i mot, det var nærmest en full replay av mentaliteten, stereotypiene og diskrimineringen jeg hadde opplevd på skolen. Det ble ikke en gang gjort forsøk på å sette i gang inkluderende tiltak. Den eneste forskjellen var at man kan se på guttungers plaging av en blind med en viss overbærenhet, men det er umulig å finne unnskyldinger for dem som skulle være opplyste lektorer på universitetsnivå. De var utrolig strenge og formalistiske i bruken av et latterlig regelverk, og de brukte det uansett hva slags forhold den enkelte studenten levde under.

Noe av tiden jeg gikk på universitetet falt sammen med den første palestinske intifadaen. Alle skoler og universiteter ble stengt. Kanskje det er bra, tenkte jeg, forandringenes vind blåser. Kanskje blod og død vil bringe forandring. Alle, særlig de unge, tok sin tørn for å skape forandring. For min egen del forsøkte jeg å forandre tankegangen hos folk og skape nye holdninger som kunne erstatte fordommene mot funksjonshemmede. Nå kunne vi kvitte oss med den israelske okkupasjonen, syndebukken for alt som var galt i Palestina, selv palestinernes diskriminering av funksjonshemmede. Det var i det minste det folk sa…

Etter tre år med blodige sammenstøt med israelerne ble livet uutholdelig. Jeg bestemte meg for å dra utenlands for å fortsette utdannelsen min der. Familien min motsatte seg det. De mente jeg ikke ville klare å ta vare på meg selv. Jeg måtte huske at jeg var blind! Dessuten hadde de ikke penger.

Men jeg insisterte og kastet meg ut i det ukjente. Det var mange valgmuligheter, men jeg bestemte meg for Tyrkia. På den måten unngikk jeg dyrere land. Familien og slekten trodde aldri jeg kom til å klare meg. Jeg visste at jeg kunne arbeide hardt og jeg ønsket å studere medisin. Det hadde alltid vært det jeg hadde mest lyst til. Men etter et besøk på det medisinske fakultetet måtte jeg bare innse at det var umulig å studere der. Jeg måtte ty til humaniora. Sånn er livet, sa folk rundt meg.

Men jeg fikk utdannelsen min og vendte tilbake til Palestina på et tidspunkt da landet var i ferd med å våkne etter Intifadaen og gå over i Osloprosessen. Landet lå i ruiner og krigen hadde skap mange nye funksjonshemmede. Dermed måtte også perspektivene endre seg. Men det var for sent for meg og svært vanskelig for alle de nye funksjonshemmede.

Men jobber fantes ikke. Ikke en gang for ikke-funksjonshemmede. Jeg måtte ta det som bød seg, selv om jobbene ikke hadde noen sammenheng med utdannelsen min eller evnene mine. Jeg jobbet i byggebransjen, i handelsnæringen og familien min hadde fremdeles ikke noe håp for meg.

Nureddin Amro

Nureddin Amro

Jeg bestemte meg for å fortsette utdannelsen min på det Hebraiske Universitetet. En ny og enda mer blodig Intifada brøt ut før jeg var ferdig og livet ble enda mer komplisert. Men det gikk opp for meg at de utfordringene funksjonshemmede møter, bare kan løses av dem selv. Da var det at jeg ble med i ulike organisasjoner for funksjonshemmede og begynte på et nytt kapittel i livet mitt.

Vennene mine karakteriserer meg som en gal eventyrer. Men det er bare fordi jeg har våget å tenke at det umulige er mulig, at funksjonshemmede både kan og ønsker å bidra til veksten i samfunnet. Derfor grunnla jeg den første skolen basert på prinsippene om inkluderende undervisning i Palestina; Siraj Alquds Skole. Tanken er at alle skal ha muligheter til en utdannelse og at når de skal begynne på en yrkeskarriere så må forholdene legges til rette slik at evnene deres kan brukes til fulle.

About these ads
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: